En konsentrert mormyskafisker
Isfiske med alle sine metoder kan virke innviklet og valget av fiskemetode kan være veldig vanskelig synes mange. Dessverre er det ofte slik at mange har sin " favorittmetode" og har vanskelig for å prøve en annen. Mormyskafiske har helt klart sine fordeler i enkelte vann eller tider på året. Fiskevannets beliggenhet i Norge har også sitt å si. I indre strøk av østlandet i små tjern og treg fisk er mormyskan helt klart å foretrekke. Kommer man derimot til fiskerike vann i for eksempel Østfold er andre metoder bedre. Selvsagt skal man ikke genralisere for mye, men mange års erfaringer viser at det veldig ofte er slik. I vann som Steinsfjorden har mormyskaen vist seg å være veldig bra. Her er store wolframmormyskar (6mm) agnet med en klase fjærmygg helt klart å foretrekke. Fisk får man på andre metoder også, men snittet på fisken er helt klart større med mormyska. Går man på jakt etter de helt store er balansepilk å foretrekke.
Et lite utvalg av Wolframmormyskar
Mormyskaen er vel den metoden all fisk biter på, bare størrelsen er tilpasset fiskeslaget og på hvor stor fisk man forventer å få. Wolframmormyskar finnes i størrelser fra et knappnålshode til svære kladder helt opp i 7-8 mm i diameter. Omkretsen målt i mm er det som angir størrelsen på de.Husk også at en ekte wolframmormyska veier ca.75% mer enn en blymormyska, og derfor bør en wolframmormyska foretrekkes. Fargevalgene kan være avgjørene for fiskebettet. I vann med veldig god sikt bør farger som sort, kobber, grått osv. være et klart valg. Fluoriserende og selvlysende farger passer ofte i vann med dårligere sikt. Er det mye snø på isen blir sikten dårlig over alt og derfor er også "sterke" farger å foretrekke i alle slags vann.
Selve fiskemetodenen med mormyska er også veldig avhengig av forholdene. Det finnes ikke noen "sånn fisker jeg med mormyska" oppskrift. Jeg leser og hører stadig at slik fisker du med mormyska. Det viktigste å huske på er hva du fisker etter og hvordan de ulike fiskeslagene jakter på mat. Når mormyskan slippes ned til bunnen så gjelder det å finne ut hvordan du bør fiske for å få fisken til å bite. Jeg vil allikevel komme med noen tips som kan hjelpe til med å få mer fisk. Start med å riste mormyskan i bunnslammet, dra den forsiktig oppover til du er ca 1 meter over bunnen. Gjenta dette noen ganger. Hvis ikke fisken biter, start med mer hissige bevegelser og raskere bevegelser etthvert. Hjelper ikke dette så ta noen kraftige lokkenapp med mormyskan og hold helt rolig ganske lenge. Prøv videre med å fiske i høyere vannlag, det er ikke uvanlig at fisken svømmer både to og tre meter over bunnen eller helt oppunder isen. Har du prøvd dette noen ganger og fisken ikke biter så bytt hull! Det aller viktigste du som isfisker må huske er at du er konsentret og ikke fisker med de samme bevegelsene hele tiden. Husk variasjon er stikkordet i alt fiske. Disse tipsene er beregnet på rovfisk det vil si abbor, ørret og røye. Fisker som krever mer rolige og stillestående agn er sik og alle karpefiskene.
Sik tatt på mormyska
Valg av størrelse avhenger av dypet det fiskes på, størrelsen på fisken og hva slags fisk det jaktes på. En "vanlig" størrelse på wolframmormyskan er gjerne 4 mm. Denne størrelsen egner seg ned til dyp på 4-5 meter og for de fleste fiskearter. Fiske etter små fisk må størrelsen ned i 3 mm, og dypet bør ikke overstige 4 meter. Hvis fiskeren ønsker å fiske dypere enn 5 meter er en 5 mm å foretrekke. Ved fiske etter større fisk (eks. abbor over 150-200gr.) og på dybder ned mot 10-12 meter vil en 6 mm wolframmormyska være der riktige valget.
Utvalget av agn har også de senere årene blitt mye bedre. Alle isfiskere har brukt maggot, men det er fortsatt mange som ikke har prøvd fjærmygg , rottehalelarver og mark på mormyskan. Andre agn finnes også men disse egner seg ikke så godt på en mormyska. Fjærmygg er naturlig i mange vann, og er noe fisken er vant med å spise. Maggot og meitemark er ikke naturlig i vannene men fungerer allikevel bra. Rottehalelarver er det "nyeste" på markedet og finnes blant annet i små vanndammer og lignende. Larvene har en liten "rottehalelignende" hale og derav navnet. Rottehalelarvene har et nesten selvlysende innhold og når det går hull på larven sprer den også en sky av lukt som lokker fisken. Under fiske med rottehalelarver er mine og manges erfaring at larvene har en tendens til å gi større snitt på fisken. Fjærmyggen er nesten bankers, og biter ikke fisken på det da bør man prøve andre plasser. Meitemark på store wolframmormyskar er meget effektiv til ørret og større abbor. Meitemarken bør ikke være for stor, og husk at marken skal ikke tres på kroken. Den skal bare hektes på.
Et lite utvalg av agn.
Valget av fiskesener er alltid vanskelig og mange personlige meninger så jeg skal ikke gå innpå valget av senemerke, eller om sena skal ha mye eller lite strekk. Alle mormyskar bør ikke ha tykkere sene enn at de strekker ut sena. Hvis sena er for tykk vil du som fisker ikke alltid kunne registrere forsiktige napp fordi sena har alt for mye slakk. En enkel gradering kan være som følger: Små mormyskar 0,08 til 0,12, mellomstore 0,10 til 0,14 og store 0,12 til 0,18 mm. Mye avhenger også hvor dyktig den enkelte er til å "kjøre" stor fisk på tynne sener.
Mormyskastikker finnes i mange varianter, og noen er bedre å bruke enn andre. Personlig smak er også forskjellig. Men det viktigste på mormyskastikka utenom at den fungerer bra, er nappindikatoren. Denne må være tilpasset vekten av mormyskan som brukes, derfor må en bra mormyskastikke ha en justerbar nappindikator. Selv om den er justerbar er vektforskjellen fra de minste til de største mormyskane så stor at mormyskastikker med ulike stivheter i nappindikatorene er tvingende nødvendig. Bildet på undersiden viser enkle å greie mormyskastikker. Varpestikke er veldig fint til mormyskafiske da den tynne sena alltid befinner seg på varpepinnene slik at senebrudd forårsaket av iskluper og annet blir borte. I tillegg har alle Max-stikkene spolehus som gjør at sena ikke kommer under spolen.
Mormyskafiske med ei myk stang!
Jan
